Jeg flger etter hesten, inn i skogen.
Bldende; vt nedentil av eget blod.
Fttene fles stadig tyngre;
en bankende smerte i lret.
Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har strknet.
Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt nr sin slutt, i den vte mosen
ved mnetjernets ensomme bredd.
Mnetjernets ensomme bredd.
Mnetjernets ensomme bredd.
Hvorfor m jeg prve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor m jeg glemme smerten nr sret gror?
Hvorfor m jeg venne meg til en delagt kropp?
Hvorfor m jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor m jeg glemme? Hvorfor m jeg glemme?
Hvorfor m jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?
En gang, denne gang, gr det ikke reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den vte mosen, alene og dende.
Det gr ikke reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Mnen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.
Mnen blinker til meg.
Mnen blinker til meg.
Lyset blir sterkere.
Mnegudinnen kommer til meg.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av mnelyset.
Hvorfor m jeg prve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor m jeg glemme smerten nr sret gror?
Hvorfor m jeg venne meg til en delagt kropp?
Hvorfor m jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor m jeg glemme? Hvorfor m jeg glemme?
Hvorfor m jeg kjenne den gamle smerten igjen?
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av mnelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av mnelyset.
This lyric was posted anonymously. Not yet confirmed by Book of Metal.
