Dimmu Borgir

Sorgens Kammer / Sorgens Kammer - Del II Lyrics
[Sorgens Kammer]

[Instrumental]

[Sorgens Kammer - Del II (released on "Stormblst"'s re-release (2005)]

Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg vre boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig f lengselens slukket - Etter dra

Drakk jeg for meget av livshpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne ddsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig nr
Repet strammer rundt min nakke

Stumme viner kan ei gi trst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot ddens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i grtkvalt messe-noir
Behersket siden tidens morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen

[English translation:]

[Chambers Of Sorrow Part II]

The echoes of silence sets the hour.
Gagged in the chains of "depression", I fall away.
No more I will be bolted fast in the anchor of "melancholy".
But finally get my longing "fulfilled" - for leaving.

Did I drink too much from the goblet of "lifehope"?
Did I take the vanity of joy for granted?
For my battle against the pain of emptiness - this intoxication of the angst of death,
Is all that is left... that is mine.

In my loneliness I still know,
That I have none to thank but myself.
This is why I remain calm,
As the rope is tightening around my neck.

Silent witnesses can not give comfort.
The ordinary man in the assembly of the "gravechoir".
Tha land of perdition
I created by my own hands.

This intense attraction to the portals of death
(I have as) A wandering study of tearful black mass.
Controlled since the dawning of time,
But something I never would let go.. was the sorrow.

[Spanish translation:]

[Camara De Tristeza Part 2]

Los Ecos del silencio ajustan la hora.
Amordazado por las cadenas de la depresion, voy cayendo.
Nunca mas sere amarrado al ancla de melancolia,
y finalmente mi deseo cumplire la partida.

Bebi demasiado de la copa de la Esperanza?
Tome la vanidad de la alegria por dada?
Por mi batalla en contra del dolor del vacio este envenenamiento por el
miedo a la muerte,
es todo lo que queda eso es lo mio.

En mi soledad todavia se,
que no tengo a nadie que agradecer mas que a mi.
Por eso conservo la calma,
mientras la soga se va tensando alrededor de mi cuello.

Testigos callados no pueden conformarme
El hombre comun en su organizacion coral.
La tierra de perdicion,
que yo cree con mis propias manos.

Esta intensa atraccion a los portales de la muerte,
( la tengo como ) un estudio itinerante de una llorosa misa negra.
Controlado desde el comienzo de los tiempos
Pero algo que nunca dejare ir.. sera el dolor.




This lyric was posted anonymously. Not yet confirmed by Book of Metal.